I sommer satte vi kursen tilbake til "Amanda", som hadde stått parkert i marina i Papua Ny-Guinea et års tid. Gjensynsgleden var stor, to-do-lista var derimot hakket lenger enn hva vi hadde forventet oss. Det første vi gjorde da vi kom om bord var å endevende hele båten og kvitte oss med et kvart tonn(!) tral som hadde hopet seg opp ila. seks år. Nå som vi har lagt noen uker med båtprosjekter bak oss, er vi spente på å legge Indonesia under lupen. Så langt har møtet med den ''spicy'' kulturen vært svært interessant, og vi har gjort flere funn og observasjoner langs veien - ikke bare av gjenstander som ikke hører hjemme i havet. Vi har i tillegg fått innsyn i de lokales hverdagspraksiser og ''point of view'' i klima- og miljøspørsmål. Selv om de bor på små, avsidesliggende øysamfunn synes vi det er vel så viktig at også deres stemme blir hørt.
Om bord har vi kastet ut rattet til fordel for rorkult - eller pinne om du vil - og gjort noen andre forenklinger. Etter ryddesjauet vant vi flere centimeter vannlinje, noe som merkes ved seiling. ''Amanda'' glir så mye lettere gjennom vannet, og seilasen har gått som en drøm. Bortsett fra det beryktede Torres-stredet, vel å merke, der vi fikk littegrann juling. Gjennomfarten av den trange passasjen (mellom Papua Ny-Guinea og Australia) var imidlertid planlagt ned til minste detalj med tanke å strøm og tidevann, og vi kom oss helskinnet gjennom uten å måtte ankre opp underveis.
Fra krydderøyene går nå ''Sailing for Sustainability''-ruta videre via Komodo og over til Lombok.